Rett etter jul skjedde det noe veldig trist. Siden jeg kom til mamsen har jeg delt hus med bestekompisen min. I begynnelsen var han rimelig hissig når han så meg, og mamsen tvang meg til å sitte i bur mens han satt utfor buret å hveste til meg. Jeg skjønte jo selvfølgelig at han bare gjorde seg litt kostbar og ville ut å hilse, men teite mamsen hadde ikke nerver til det påsto hun.
Etter noen dager i mitt nye hjem fikk jeg lov til å komme litt nærmere, men mamsen holdt seg i nærheten og var hysterisk redd for at noe skulle skje (som mamser flest er)
Her står old mamasan klar til å ta affære hvis bestekompis skulle bli sinna. Gærne damer.
Det tok ikke så lang tid før jeg og Pise (bestekompis sitt fødenavn) ble akkurat det – bestekompiser. Alle syntes det var så innmari rart siden han var 16 år da jeg kom og ikke vant til hunder men jeg synes ikke det var rart. Vi er jo innmari awesomme begge to så sånne som oss finner sammen.
Jeg har lært utrolig mye om livet av Pise. Flere som har tilbringt litt tid sammen med meg spørr om jeg er oppvokst med katt fordi jeg ligner litt på en. Sånn i oppførsel. Men det skjønner ikke jeg – er det ikke normalt at sånne som meg klatrer absolutt over alt, er ekstremt kresne i matveien og lukker øra når de blir ropt hjem? Pøh.
Her leker jeg og pusekatt
Kongen på haugen!
Her sover vi sammen i sofaen. Sjekk sveisen min forresten!
I den første tiden var dagene fylt av lek og morro. Pus lærte meg utrolig mye om livet, han brukte å hente levende mus til meg som jeg fikk leke med til mamsens store glede. Han brukte også å ta meg ned på hovedveien for å leke. Mamsen likte ikke det heller og mumla stadig noe om at hun trodde pus prøvde å få meg overkjørt.
Når jeg kom til gårds hadde pus vært syk en periode. Dårlige nyrer hadde dyrlegen sagt og pus ble satt på et spesialfor. Denne maten var utrolig mye bedre enn min mat og når jeg ikke lekte med pus prøvde jeg å lære mamsen til å gi meg hans mat istedet for min egen. Etter at han fikk denne maten ble han i bedre form heldigvis.
Gikk hardt for seg når vi lekte 🙂
Men selv om pus ble bedre i nesten tre år begynte han å bli eldre og det merktes. Før jul hadde han noen episoder der han virka litt forvirra, og natt til julaften våknet mamsen av at han satt på hodeputa hennes å tissa. Skjønner ikke helt hvorfor hun reagerte så sterkt på det – må man så må man er min mening men hun om det. Han var nå blitt 18 år, en respektabel alder for en pusekatt men jeg skulle gjerne sett at han ble 48 år istedet.
Oss to i kjent positur
Det gikk litt opp og ned i jula, enkelte perioder virket han helt frisk men så virket det som han hadde vondt i beina og tisset litt der det passet seg for ham. Ikke ville han leke noe særlig heller lengre så han sov mest, ofte krøp jeg ned ved siden av ham for at vi skulle sove sammen.
Her slapper jeg, pus og tante Tina av, jula 2011 (Tante Tina blir du ikke kjempeglad i meg for at du fikk bilde på bloggen min igjen? :-D)
En stund etter jul var siste gang jeg så Pise. Venter fortsatt på at han skal komme tilbake. En dag…
Så trist, huff, fikk tåra i øyan.. dæ e fælt å møst nån man e gla i..
Stakkars Tempoen (og mamsen). Det va no kjempefina bilda, sånn at du kan sjå han Pise når du savna han. Du får no kom å lek med nabovoffen som ei lita trøst 🙂
Nice bukse, Lena!!